Frank utsetter jobbsøkingen...

...fordi han har fått seg et 50% engasjement hos Norgesuniversitetet ut året.

Nå har det vist seg at de aktive søknadene mine ikke har nådd frem, og nok en gang er det nettverket som gir best uttelling. Nå er det riktig nok ikke så enkelt som at jeg bare kjenner folk, heldigvis så tror jeg at det er prestasjonene mine i jobbene jeg har hatt som har gjort at jeg kommer meg videre. Jeg ville nok ikke bli spurt om de ikke hadde ment at jeg har noe å tilføre foretaket. Så nå ser jeg fram til å jobbe med et nettsted for opphavsrettigheter.

Forhåpentligvis så blir engasjementet utvidet til 100%, men ser virkelig frem til å ta fatt i litt mer utfordrende oppgaver som ligger litt mer opp i mot utdanning og karrierevalg.

"Det kan bare lillebror..."

"...og bare bare han!" - Nå er det slik i arbeidslivet at det ikke bare er én person som kan en ting, noe kunnskap er riktignok unik, men i de aller fleste tilfeller så overlapper vi hverandre gjentatte ganger. Sangen ramlet derimot inn i hodet mitt mens jeg satt å skrev min sjette jobbsøknad denne uka. Utlysninger er gjerne et spørsmål om hvorfor kandidatene mener de er best skikket til jobbene, og da handler det jo litt om å fortelle hva "bare lillebror kan".


Og i denne prosessen, så får en virkelig kjørt seg i forhold til hva en kan - og selv om kunnskapene isolert sett ikke er unike, så er vel sammensetningen unik for de fleste. Og det er også spennende, i alle fall for meg selv, å se hvordan min sammensetning vil kunne passe i og fylle mange forskjellige roller.

Jobben min som markedssekretær, der jeg hovedsaklig jobbet med produksjon av markedsmateriell for bedriften, har i etterkant vist seg å være et ganske godt grunnlag i økonomistudiene. Ikke nødvendigvis på grunn av det som var primæroppgavene mine, men heller bedriftskulturen som jeg var en del av. Med månedelige vinlotteri der vi skulle anslå salget, og gjerne resultat, så var alle i bedriften, fra laveste sekretær til direktør vel bevisst om situasjonen til bedriften til en hver tid. Gjennomsiktigheten innad, der budsjetter og regnskaper ble presentert månedlig har vært vel så viktig for min forståelse av bedriftsøkonomi som utdanningen i etterkant.

Og på andre siden, så har naturlig nok økonomiutdanningen min vært en ressurs i andre oppgaver jeg har påtatt meg. I tillitsvervene mine, så har det vært en del økonomiske aspekter som har dukket opp. Studentdemokratiet i Tromsø står jo for tildelingen av midlene til studentorganisasjonene tilknyttet Universitetet i Tromsø, og da jeg var aktivt engasjert, Høgskolen i Tromsø. En forståelse av budsjetter og regnskap, har vært uvurderlig i forhold til å se hva er det disse holder på med, og om de holder på med det som de sier at de skal gjøre, eller rett og slett om de har peiling på hva de holder med...

Tillitsvervene mine igjen, har ført til ny kompetanse - der jeg har vært nødt til å vurdere, en større helhet... Og jeg kunne fortsatt i forhold til alle mine erfaringer, i forhold til kompetansesnøballen min, i flere sider til. Det som er interessant, er hvor lite som egentlig står i en CV selv om den er lang. Hvor lite som egentlig fremgår av hva en virkelig kan og har lært. Det hadde vært interessant å vite om potensielle arbeidsgivere ser sammenhengene mellom mine egne erfaringer slik som jeg ser dem, og om de klarer å hente ut essensen av det... om de klarer å finne hvorfor jeg er den beste kandidaten til jobbene?

Når jeg ser på jobbene jeg har søkt på, så mener jeg og tror jeg virkelig at jeg vil kunne være en ressurs for arbeidsgiver - selv om bredden går fra rådgiver i søknadsbehandlinger, til førstekonsulent i studieadministrasjon, til finansiell rådgiver, til rekrutteringsmedarbeider i bemanningsbyrå. Jeg er ikke så sikker på hva "lillebror kan", da jeg ikke husker sangen annet enn refrenget, men jeg vet at jeg kan etterhvert ganske mye - og ser lyst på prosessen videre.

Hva med attestene?

Attestene mine er noe av det kjæreste jeg eier på mange måter - særlig da jeg uten unntak har attester som er utfyllende i forhold til hva jeg har gjort, og som i tillegg bekrefter at jeg har gjort en god jobb. Det hender jeg tar frem attestene fra mine tidligere arbeidsforhold, og faktisk nyter dem litt av og til. Men er det bare jeg som har nytte av dem?


Jeg begynner å få en del attester i forhold til jobber jeg har hatt nå, og en rimelig tanke for meg ble øyeblikkelig at mengden rett og slett blir for stor til at noen blir å lese dem. Når slike spørsmål dukker opp for meg, så tyr jeg som regel til min gode gamle venn; Google. Og kunne finne en artikkel fra 2000, der attester ikke nødvendigvis får strykkarakter, men jekkes ganske langt ned i forhold til hva som prioriteres hos de som søker nye arbeidstakere. Artikkelen beskriver et arbeidsmarked, der attestene kun brukes for å tippe vekta i sluttfasen av utsilingen (evt. for å bekrefte det som står i CV'n), og der jobbintervju og referanser teller høyere.

Nå sier det seg selv, at å legge ved en kilo med papir i en jobbsøknad hører ingen steds hjemme - men vi har da kommet litt lengre enn at det strengt tatt er nødvendig. Ei tynn mappe, med selve søknaden og CV'n skrevet ut, og en CD-ROM vedlagt (eller lignende) som inneholder mer utfyllende informasjon burde være ganske lett for en hver å lage. Men bare fordi en kan gjøre det, burde en gjøre det? Kan det bli litt overkill? Blir det masete om en oppfordrer den som leser søknadene til å ta en titt på attestene? Blir det oppfattet i retning av at jeg ikke kan formulere en søknad som kan stå på sine egne ben?

Så nå sitter jeg litt på gjerdet, men kjenner meg selv såpass godt at jeg sannsynligvis blir å finne ut hva jeg burde gjøre på den harde måten... gjennom å prøve. Så får dere ta lærdom av hva jeg finner ut, og ikke gjøre det som har gått galt... ;)